Gledestårer for NAV!

Ja, du leste riktig, i dag felte jeg gledestårer for nav, riktig nok etter mange andre tårer.

Som sagt tidligere trodde jeg at jeg kunne fortsette på lønnstilskudd i opp til 3 år, men fikk plutselig beskjed rett før jul om at vi ikke fikk mer enn det året vi hadde hatt, og (siden jeg hadde vært sykemeldt siden august jobbet jeg for lite til at det var hensiktsmessig å fortsette,de greide ikke å forsvare det ovenfor nav, men det sa hun først seinere, grunnen hun ga meg først var at hun i forhold til reglene ikke kunne gi mer). Dette har jeg skrevet om i et annet innlegg. Kort sagt så jeg hele fremtiden bli skylt ned i do, men så leste jeg noen forskrifter som kunne tyde på at jeg hadde en sjanse.

Meg, min bror (som arbeidsgiver) og to saksbehandlere fra nav hadde møte i dag angående min fremtid. Jeg hadde egentlig ikke så store forhåpninger, prøvde å ikke tenke på hva som kunne skje for løsningene kunne blitt veldig mørke.
Saksbehandlerne hadde jeg møtt før, hun ene er allerede min saksbehandler, hun andre har hjulpet meg med forskjellige ting og virker veldig oppegående og grei.

Typisk meg så kom tårene fort da saksbehandler begynte å snakke om at jeg måtte over på midlertidig ufør, rehabilitering eller arbeidsutprøving. Det var vanskelig å holde humøret og tankene oppe.
For det første er det økonomien, vi har vært igjennom flere perioder med lite penger og det er ikke gøy, og så kommer påkjenningen med å bli kastet ut i noe helt nytt.
For meg så har det vært en stor nok påkjenning at alt har vært så usikkert m.t.p hva nav ville gjøre. Hvis jeg da i tillegg skulle bli kastet ut i noe helt ukjent hadde jeg nok møtt veggen på nytt.

Grunnen til at jeg har kunnet jobbe det siste året er fordi det har vært mennesker jeg kjenner og trives med og en jobb der jeg mestrer det jeg gjør og har friheten til å komme og gå som jeg vil. Hvis jeg setter opp spesifikt hvilken dag og klokkeslett jeg SKAL jobbe, så ender jeg opp med å jobbe veldig lite fordi jeg har press på meg, mens når jeg kan jobbe når det passer meg og når jeg merker kroppen er klar for det går det mye bedre! Det høres kanskje rart ut, men et å ha avtaler er slitsomt for meg, jeg liker mye bedre å ta ting på sparket!

Noe av det første saksbehandleren sa var at det å få uføretrygd er en tøff prosess, spesielt når jeg ikke har en diagnose eller har prøvd ut hvor mye arbeidsevnen min er.
I løpet av den tiden jeg har jobbet hos min bror har vi sett at jeg nok ikke greier å jobbe mer enn 50%, men siden han er min bror blir ikke vår vurdering godkjent av nav. Derfor ble det snakk om at jeg måtte til en bedrift for å finne ut restarbeidsevnen min, men der hadde jeg kommet dårlig ut fordi jeg da måtte møtt opp til faste dager og tider, og formen min er veldig varierende!
Men tingen er at andre som da skulle godkjenne mine tiltak bare ville sett en 22 åring som ikke har prøvd ut nok ting ( bare en kort periode med attføring og lønnstilskudd) og som heller ikke har en "god" nok diagnose. For til og med om jeg får konstantert ME er ikke det en diagnose man kommer langt med i nav, de vet rett og slett for lite. Saksbehandleren kommenterte: "jo for det er en del som blir mye bedre og som blir helt friske av det". Det er det ikke, ja, jeg har de beste prognosene til bedring siden jeg er så ung, men å bli helt frisk, det er det veldig få som blir. Det eneste som hjelper er å ta tiden til bruk og komme seg sakte men sikkert opp igjen!
Det økonomiske aspektet kom jo også frem, siden jeg bare fikk jobbet et halvår før jeg ble sykemeldt (og da med lærlinglønn) har jeg ikke stort nok grunnlag så jeg får minstebeløpet, og de skjønte jo at det kom til å gjøre situasjonen enda verre for meg.
Til slutt skjønte saksbehandlerne at for meg hadde det vært et steg i feil retning å gå igjennom den prosessen, hun skjønte faktisk at bare det møtet vi hadde og alle tankene rundt det gjorde meg utslitt. Til slutt kom hun med et forslag om noe som heter TULT, TidsUbestemt LønnsTilskudd. Dett er noe de vanligvis bare gir til eldre mennesker, men siden saken min var så vanskelig ville de gjøre det så jeg fikk mulighet til å jobbe en plass der jeg allerede var kjent og har muligheten til fleksibilitet! Min bror får dekket 70% av lønnen min første året og 66% resten, og på den måten betaler han meg ikke mer enn han får igjen i arbeid , først sa den ene saksbehandleren 50/50 betaling, og han var innstilt på å gjøre det, i begynnelsen hadde han jo da "tapt" penger før jeg fikk jobbet meg opp til 50% (som fort kan ta halvannet år), men så skrev den ene saksbehandleren noe ned på et ark og viste til den andre og så sa de 70/30. Da ble jeg lettet for da er det enda mindre "press" på meg, for da vet jeg at min bror ikke taper så mye på det!
Så jeg er evig takknemlig til min bror som lar meg få den friheten jeg trenger, og som lærer meg opp innen regnskap, og til de to nav ansatte som i dag gikk den ekstra milen slik at min hverdag blir så mye lettere!
Planen fremover er at jeg skal gå sykemeldt til slutten av sommeren for å hente meg helt inn igjen og så begynne på TULT. Jeg kommer nok til å gå aktivt sykemeldt for jeg merker det er bra at jeg jobber noe så jeg kommer meg ut av huset og gjør noe produktivt! Jeg synes faktisk det er veldig gøy å jobbe, jeg er jo rydde og organiserings frik, så kontor og regnskap passer meg utmerket - finne systemer, arkivere, faste måter for hvordan ting skal gjøres i tillegg til at jeg lærer masse nytt - utfordringene er små og overkommelige nok til at det blir gøy!

Så når jeg skal levere min neste sykemelding tror jeg jeg skal kjøpe to blomster og levere til to damer som løftet av ti kilo fra skuldrene mine! De hadde faktisk ikke trengt å gå den ekstra milen, men de gjorde det!

Så nå kan jeg virkelig begynne å glede meg til Thailand - endelig ferie å se frem til!!