En fin dag!

Men først litt om tiden siden sist, det har egentlig ikke gått så greit. Trodde jo at jeg skulle få en litt god periode siden alt med nav ordnet seg så bra, men det er jo nettop det, jeg kan bli deppa fordi om alt er greit! Øystein reiste til Bergen forrige helg, og det gjorde jo at jeg ble ekstra lei meg, savner han veldig når han er vekke! Og så får jeg meg bare ikke til å legge meg, er så fryktelig kjipt å legge seg helt aleine i den store sengen, så døgnrytmen min var jo helt på trynet når han kom hjem på mandag.
På tirsdagen dro han på svipp tur til Danmark rett etter skolen og kom hjem kjempe seint, den dagen begynte ikke bra, men heldigvis hjalp det å prate med min kjære så jeg sovna med litt bedre tanker i hodet!
Han hadde også kjøpt med parfyme til meg, men den er nå gitt til min søster i bursdagsgave..hehe... parfymen er god, men litt for søt for meg, og siden jeg allerede har to søte parfymer så kunne vi gi den i vekk. Men hvis ikke min søster liker den får vi bare ta en svipp tur til og finne noe annet!

I helgen har vi vært avlastere, det har gått ganske greit. Gutten vi er avlastere for er kjempe grei, men formen min har ikke vært helt på topp. Humøret har vært ok, men jeg har vært sliten.
Øystein var snill og sto opp med gutten klokken 7 i går og lot meg sove helt til tolv! Men det føltes ut som jeg hadde løpt maraton dagen før, kroppen var helt gåen(heldigvis var psyken litt bedre) Øystein tok til og med gutten med seg på butikken så jeg fikk være hjemme og slappe av! Vi pleier vanligvis og bytte på ting, den ene står tidlig opp, den andre tar hvilen og butikken, den ene leggingen igjen, den andre tidlig opp neste dag osv. Mens denne helgen tok Øystein ekstra mye, også fordi han skal på skitur neste helg så jeg blir aleine som avlaster, men det passa fint, for denne helgen va kroppen min gåen.

Formen min hadde nok litt  mye med at jeg jobba over 12 timer på torsdag for å få unna en del, ting har hopet seg opp siden jeg ikke har jobbet så mye siste halve året. i tillegg var det sykdom og begravelse på noen ansatte i BHG og jeg måtte jeg trå til noen timer på fredag. Ungene lekte greit med hverandre og et par stykker kom ikke, så det var heldigvis en fin dag! Også får jeg jo vært litt med min nevø og niese og det er jo koselig!

Må fortelle en liten historie, i bursdagen til min svoger for et par uker siden satt jeg ved siden av min niese på 3 da vi spiste dessert. Jeg tok is til henne og hjalp med det som trengtes. Så gikk jeg for å forsyne meg av kakene og brukte en liten stund. Så sier min niese: Tante Synnøve, (venter på at jeg skal gi oppmerksomhet og svare) det går fint me mæ, æ har ingen problemår!
hehe...de er så morsomme, kommentaren som så kom av min nevø på 4 var også bra: hva æ et problem?
Akkurat derfor gleder jeg meg til å få unger, de sier så mye rart, min svigerinne har en egen bok hun skriver ned gullkorn i! Hun tok med et par av de på rårets julekort, her er ett:

Anna 3år sier tenkende:
Mamma, du æ gla i mæ, Pappa æ gla i mæ, Niklas æ gla i mæ, ALLE elskår mæ!

Kunne sikkert fortsatt og fortsatt, men får heller slenge inn noen i ny og ne!

Så, tilbake til i dag. Jeg måtte opp ganske tidlig for å være meg, Øystei vekte meg ni for da måtte han avgårde for å spille bass på søndagsmøte. Jeg halvsov på sofaen mens gutten så drømmehagen på dvd, jeg var dau trøtt!
Da jeg hadde kjørt gutten hjem kjørte vi litt lenger inn i skauen her for å gå på ski. Vi hadde snakka om at vi ville prøve ut skiene på en tur (Øystein har fått nye, og jeg arva hans gamle) og Øystein hadde hørt at det var flere som ville være med. Vi endte opp med å bli en god gjeng og de fleste hadde ikke stått på ski på en stund. Jeg for min del har vel ikke stått skikkelig på langrenn (eller bortoverski som det heter her ) siden jeg var på snøhuletur med speideren tidlig på ungdomskolen, så det nærmer seg ti år! Men dett gikk overraskende bra! Det var ikke så god gli på skiene, men det var kanskje like greit, balansen min er ikke den beste! jeg falt en gang og må si meg meget fornøyd, det var til og med på flaten, jeg var sikker på jeg kom til å falle i bakkene!
Helt på slutten av løypen er det et slags "stadion" med et par små hoppbakker og en hytte. Der stoppa vi og drakk kakao, spiste appelsin og sjokolade! Øystein prøvde seg til og med i hoppbakken, og på forsøk nr to greide han å holde seg oppe hele veien! Vi måtte gå litt før de andre for vi var allerede for sein i en bursdag(men vi hadde jo gitt beskjed)
Min søster ble 26 i går, og i dag var det familieselskap! Koselige folk og masse god mat og en alt for god og usunn kake. Øystein sa at denne må du lære å lage Synnøve, men jeg tror kanskje ikke det er så lurt, da kommer vi til å ha den alt for ofte, og jeg prøver jo å gå ned i vekt! ja, hvis noen er nysgjerrig nå så var det oreokake, sånn som de har på Peppes, Egon, DeliDeluca og 7-eleven. Vi hadde sånn til dessert i bryllupet, supergod, men veeeldig mektig.

Meg og Øystein ble igjen en stund etter at de andre gikk. Vi og min søster ble sittende å prate om alt mellom himmel og jord, bokstavelig talt. En del sånne samtaler blir veldig slitsomme fordi mange prøver å prakke på deg det de mener er "det riktige", men denne praten gjorde meg glad. Det var godt å kunne snakke om noe sånt og være enig i å være uenig! Skal ikke gå inn på alt vi snakka om nå, men kort sakt tror jeg vi kan ha veldig forskjellige oppfatninger eller måter å "tro" på eller skjønne at det finnes noe mer enn oss selv.
kristendommen har kalt det Gud, jeg kaller det nok Gud siden jeg er så vant til det og det føles naturlig. Men at det finnes noe som er større enn meg selv, og som tenker og handler på en måte som er utenfor min fatteevne er jeg overbevist om. Jeg har funnet min måte som mitt hode forstår det på, mens Øystein har funnet sin måte. Vi er uenig om veldig mye, men enig om det mest grunnleggende, at Gud elsker oss og vil dele kjærligheten med oss, og at det er vi som gjør det vanskelig! Mange kristne hadde nok ristet på hodet over mine tanker og funderinger og det er det som blir så dumt, hvorfor kan vi ikke forstå at vi skjønner ting på forskjellig måter, at dette er det som føles riktig i mitt hjerte. Vi må slutte å skulle prakke noe på folk fordi vi vet det eneste rette, vi har da ikke all kunnskapen som fins slik at vi kan si det, har vi? Det er en grunn til at vi er skapt forskjellig!

Nå sitter jeg med en god følelse inni meg. I dag har jeg mestret noe bedre enn jeg trodde, jeg har sett vakker natur og delt alt dette med folk jeg kjenner! Jeg har vært med familien min som jeg trives så godt sammen med, og jeg har snakket om ting som virkelig betyr noe, ikke bare overfladiske samtaler( vi trenger de også, men jeg syns livet blir tomt uten de skikkelige samtalene) Alt i alt en skikkelig vellykket dag!
Nå skal jeg se en eller tre episoder av Gilmore Girls. Fikk plutselig lyst til å se alt fra begynnelsen, har bare sett episoder i hist og pist, og en serie blir mye bedre om man ser den helt fra begynnelsen. Så nå er jeg på sesong 1 episode 8. Bare 6 og en halv sesong igjen...gleder meg!

Oi, dette innlegget ble langt gitt...

Gledestårer for NAV!

Ja, du leste riktig, i dag felte jeg gledestårer for nav, riktig nok etter mange andre tårer.

Som sagt tidligere trodde jeg at jeg kunne fortsette på lønnstilskudd i opp til 3 år, men fikk plutselig beskjed rett før jul om at vi ikke fikk mer enn det året vi hadde hatt, og (siden jeg hadde vært sykemeldt siden august jobbet jeg for lite til at det var hensiktsmessig å fortsette,de greide ikke å forsvare det ovenfor nav, men det sa hun først seinere, grunnen hun ga meg først var at hun i forhold til reglene ikke kunne gi mer). Dette har jeg skrevet om i et annet innlegg. Kort sagt så jeg hele fremtiden bli skylt ned i do, men så leste jeg noen forskrifter som kunne tyde på at jeg hadde en sjanse.

Meg, min bror (som arbeidsgiver) og to saksbehandlere fra nav hadde møte i dag angående min fremtid. Jeg hadde egentlig ikke så store forhåpninger, prøvde å ikke tenke på hva som kunne skje for løsningene kunne blitt veldig mørke.
Saksbehandlerne hadde jeg møtt før, hun ene er allerede min saksbehandler, hun andre har hjulpet meg med forskjellige ting og virker veldig oppegående og grei.

Typisk meg så kom tårene fort da saksbehandler begynte å snakke om at jeg måtte over på midlertidig ufør, rehabilitering eller arbeidsutprøving. Det var vanskelig å holde humøret og tankene oppe.
For det første er det økonomien, vi har vært igjennom flere perioder med lite penger og det er ikke gøy, og så kommer påkjenningen med å bli kastet ut i noe helt nytt.
For meg så har det vært en stor nok påkjenning at alt har vært så usikkert m.t.p hva nav ville gjøre. Hvis jeg da i tillegg skulle bli kastet ut i noe helt ukjent hadde jeg nok møtt veggen på nytt.

Grunnen til at jeg har kunnet jobbe det siste året er fordi det har vært mennesker jeg kjenner og trives med og en jobb der jeg mestrer det jeg gjør og har friheten til å komme og gå som jeg vil. Hvis jeg setter opp spesifikt hvilken dag og klokkeslett jeg SKAL jobbe, så ender jeg opp med å jobbe veldig lite fordi jeg har press på meg, mens når jeg kan jobbe når det passer meg og når jeg merker kroppen er klar for det går det mye bedre! Det høres kanskje rart ut, men et å ha avtaler er slitsomt for meg, jeg liker mye bedre å ta ting på sparket!

Noe av det første saksbehandleren sa var at det å få uføretrygd er en tøff prosess, spesielt når jeg ikke har en diagnose eller har prøvd ut hvor mye arbeidsevnen min er.
I løpet av den tiden jeg har jobbet hos min bror har vi sett at jeg nok ikke greier å jobbe mer enn 50%, men siden han er min bror blir ikke vår vurdering godkjent av nav. Derfor ble det snakk om at jeg måtte til en bedrift for å finne ut restarbeidsevnen min, men der hadde jeg kommet dårlig ut fordi jeg da måtte møtt opp til faste dager og tider, og formen min er veldig varierende!
Men tingen er at andre som da skulle godkjenne mine tiltak bare ville sett en 22 åring som ikke har prøvd ut nok ting ( bare en kort periode med attføring og lønnstilskudd) og som heller ikke har en "god" nok diagnose. For til og med om jeg får konstantert ME er ikke det en diagnose man kommer langt med i nav, de vet rett og slett for lite. Saksbehandleren kommenterte: "jo for det er en del som blir mye bedre og som blir helt friske av det". Det er det ikke, ja, jeg har de beste prognosene til bedring siden jeg er så ung, men å bli helt frisk, det er det veldig få som blir. Det eneste som hjelper er å ta tiden til bruk og komme seg sakte men sikkert opp igjen!
Det økonomiske aspektet kom jo også frem, siden jeg bare fikk jobbet et halvår før jeg ble sykemeldt (og da med lærlinglønn) har jeg ikke stort nok grunnlag så jeg får minstebeløpet, og de skjønte jo at det kom til å gjøre situasjonen enda verre for meg.
Til slutt skjønte saksbehandlerne at for meg hadde det vært et steg i feil retning å gå igjennom den prosessen, hun skjønte faktisk at bare det møtet vi hadde og alle tankene rundt det gjorde meg utslitt. Til slutt kom hun med et forslag om noe som heter TULT, TidsUbestemt LønnsTilskudd. Dett er noe de vanligvis bare gir til eldre mennesker, men siden saken min var så vanskelig ville de gjøre det så jeg fikk mulighet til å jobbe en plass der jeg allerede var kjent og har muligheten til fleksibilitet! Min bror får dekket 70% av lønnen min første året og 66% resten, og på den måten betaler han meg ikke mer enn han får igjen i arbeid , først sa den ene saksbehandleren 50/50 betaling, og han var innstilt på å gjøre det, i begynnelsen hadde han jo da "tapt" penger før jeg fikk jobbet meg opp til 50% (som fort kan ta halvannet år), men så skrev den ene saksbehandleren noe ned på et ark og viste til den andre og så sa de 70/30. Da ble jeg lettet for da er det enda mindre "press" på meg, for da vet jeg at min bror ikke taper så mye på det!
Så jeg er evig takknemlig til min bror som lar meg få den friheten jeg trenger, og som lærer meg opp innen regnskap, og til de to nav ansatte som i dag gikk den ekstra milen slik at min hverdag blir så mye lettere!
Planen fremover er at jeg skal gå sykemeldt til slutten av sommeren for å hente meg helt inn igjen og så begynne på TULT. Jeg kommer nok til å gå aktivt sykemeldt for jeg merker det er bra at jeg jobber noe så jeg kommer meg ut av huset og gjør noe produktivt! Jeg synes faktisk det er veldig gøy å jobbe, jeg er jo rydde og organiserings frik, så kontor og regnskap passer meg utmerket - finne systemer, arkivere, faste måter for hvordan ting skal gjøres i tillegg til at jeg lærer masse nytt - utfordringene er små og overkommelige nok til at det blir gøy!

Så når jeg skal levere min neste sykemelding tror jeg jeg skal kjøpe to blomster og levere til to damer som løftet av ti kilo fra skuldrene mine! De hadde faktisk ikke trengt å gå den ekstra milen, men de gjorde det!

Så nå kan jeg virkelig begynne å glede meg til Thailand - endelig ferie å se frem til!!

Nyttårsforsett

Ja, da er jeg hvertfall godt i gang med ett av de, og kanskje flere til og med! I forrige uke begynte jeg på Grete Roede kurs (har jeg kanskje skrevet det før? jepp, så dårlig hukommelse har jeg(fått) ), kurset går over åtte uker og ja, jeg veier maten min. Det høres kanskje ekstremt pinlig nøyaktig ut, men jeg vil gjøre det i begynnelsen for å finne ut hvor mye mat jeg faktisk skal ha. Roede metoden går ut på i senke kcal inntaket i en periode for å gå ned i vekt, men man skal spise ofte og sunt! Og det er ikke alltid så lett å huske på å spise, men det blir bedre og bedre dag for dag!
I tillegg har jeg begynt å trene på et treningssenter her i Søgne, de har holdt på i mange år, men i høst flytta de inn i helt nye lokaler. Det er godt utvalg av apparater i tillegg til at de har en del timer (aerobic, spinning styrke...) I dag var jeg der for tredje gang i dag, må innrømme at det var litt skummelt å gå helt alene første gangen, men jeg fikk trent og følelsen etterpå er bare så deilig!
I morgen er det bursdagsbesøk for svoger Alex,  da skal jeg unne meg kake med goood samvittighet!

Kommer ikke på flere nyttårsforsett i farten, får lese det gamle innlegget...kanskje skrive en liste og henge på kjøleskapet (nei, her i huset tuller man ikke med nyttårsforsett!!!)

Avslutter med et sitat jeg leste i en morsom bok:

Barn om innvandrere:

"Jeg har en venn som er innvandrer, men jeg tror ikke han vet det. Jeg har hvertfall ikke fortalt det til han!"


Joda, jeg har faktisk startet på flere av punktene på listen, har lest ferdig en a bøkene, og jeg tenker litt mer miljøvennlig-har begynt å samle opp blikk og glass som vi leverer til gjenvinning - ett steg i riktig retning! Hurra for meg!

Hompetitten

Alle liv går naturlig opp og ned, hvis ikke hadde livet vært kjedelig, men, fjellene og spesielt dalene i mitt liv er litt vel store for tiden. I dag er det bare nok, nå orker jeg ikke mer, nå vil jeg bare vekk fra alt, slippe tankene og den mørke skyen som er alt for stor å blåse vekk...

Ringte gNav i dag, samme styret som alltid. Saksbehandleren ville ikke snakke om saken på telefon, vi måtte heller ha et møte sammen med arbeidsgiveren min og en annen saksbehandler. Først snakket hun om en måneds tid, hallo, 28. Februar står jeg uten noe tiltak ergo ingen lønn (hvis ikke jeg sykemelder meg), og om en måned er vi i midten av februar litt sent å skulle begynne å prate da. Jeg ble frustrert og sa at dette handler faktisk om økonomien min, og da ble det fart i sakene, så på onsdag skal vi ha et møte. Lurer på hva som skjer, bør vel ikke ha så alt for høye forhåpninger, er jo tross alt Nav det er snakk om.
Men nå orker jeg ikke tenke mer på det, Nav har ødelagt nok av min tid allerede.

God uke!

Det går oppover!

ENDELIG!

I går kveld letta den mørke skyen som har sirkla rundt hodet mitt de siste ukene! Siden døgnrytmen min fremdeles er litt på hodet begynte jeg å gjøre husarbeid i 11-12 tiden på kvelden, litt seint, men det er første gang jeg gjør husarbeid på flere uker!! Kjøkkenet ble ryddet og klesvasken som har hopet seg opp ble endelig tatt! Deilig!
Jeg sovnet ut på morgenkvisten en gang og Øystein vekte meg i tre tiden og lurte på når det ble middag, jeg hadde selv lovet han hjemmelagde rundstykker og blomkålsuppe så det var bare å sette i gang. Suppen ble egentlig en fiasko, blomkålen ble "litt" overkokt av diverse årsaker, bedre lykke neste gang! Men rundstykkene smakte hvertfall godt!

I kveld har jeg begynt på et av nyttårsforsettene mine, å gå ned i vekt. Jeg var på Grete Roede kurs for første gang og ser frem til å komme  i gang. Det handler egentlig om å kombinere riktig kosthold og mosjon. Så nå skal jeg finne ut hvor mange kalorier jeg egentlig skal ha i meg i løpet av en dag, og spise ofte. Frokost, lunsj, mellommåltid, middag, (mellommåltid) og kvelds, ganske mange ganger i løpet av en dag! Så håper jeg vi ser litt resultater om ikke så alt for lenge!

I dag har jeg dilla på Hillsong, var egentlig ganske tilfeldig, Øystein hadde sotte på en cd/ipod i bilen og så var jeg "hekta". Hører på en av de gamle united cd´ene, King of Majesty, må trene opp igjen sangstemmen litt, merker den ikke har blitt brukt så mye i det siste!

Neste skritt i riktig retning er å få meldt meg inn på Søgne Treningssenter. Ryggen er kranglete om dagen og jeg skjønner godt hvorfor, lenge siden jeg har gått tur eller trent i tillegg til at jeg har lagt mye på sofaen i det siste. Så nå er det bare å få ræven i gir!

Snart er det fruktsalat og ferske tv-serier, kuttet opp en STOR bolle så vi har i et par dager! Nam!
Ha en fin kveld, det skal jeg!

Anbefaling!

Jeg vil anbefale en bok jeg leste ferdig i natt, eller ferdig og ferdig, jeg hadde kanskje lest fem sider av den, altså forordet og innledningen, så jeg leste egentlig hele på en gang(jeg blir så revet med!).
Tårene rant når jeg var ferdig, så du er herved advart, det er en rørende og trist bok, men også en veldig inspirerende en!

Boken jeg snakker om er Til Rolf, Tusen fine turer og en trist av Cecilie Skog. Dere har sikkert hørt om Rolf Bae. Han, kona Cecilie og to andre prøvde i 2008 å bestige K2, verdens farligste fjell, to nådde toppen og bare tre av dem kom tilbake.
 Dette er en bok som inspirerte meg til å jobbe for å gjøre drømmene mine til virkelighet, og til å huske på å nyte den tiden jeg har med de jeg er glad mens jeg fremdeles har de!

Her er det som står  bak på boken:

"Polfareren, fjellklatreren og friluftselskeren Rolf Bae omkom 1. August 2008 på K2, verdens nest høyeste fjell. Bae står for flere av de største polar- og klatre bragder i moderne tid, men fremhevet aldri egne prestasjoner. I denne boka formidler Rolfs turkamerater og kona Cecilie Skog mange turer og mye glede. Du får blant annet bli med og krysse Antarktis, slite gjennom skruis på vei til Nordpolen, på fugletitting - og til topps i verdens mest spektakulære fjellvegg, Great Trango Tower. Skog forteller også om den aller siste turen de fikk sammen - til K2."

"Cecilie Skog(f.1974) er den eneste kvinne i verden som har nådd de tre polene, Nordpolen, Sydpolen og Mount Everest og toppen av det høyeste fjellet på hvert kontinent - Seven Summits. Hun var første norkske kvinne på en topp over 8000 meter, og hun er en av to kvinner i verden som har gått på ski fra fastlandet til Nordpolen uten etterforsyninger. Cecilie har vært med på de to eneste norske K2-forsøkene og nådde toppen på et av klodens mest krevende fjell i 2008."

Dette er imponerende i seg selv, men den holdningen og livsgleden hun viser er mest beundringsverdig.

Jeg vil også anbefale å se dokumentaren som gikk på tv2 om turen til K2, og senkveld programmet der Cecilie Skog var gjest (under høydepunkter 18.12.09).

Du kan også følge Cecilies blogg om hennes tur over Antarktis.

Et stort mørkt hull...

Denne dagen er en av de dagene, en av de man bare vil sove vekk, men det er ikke så lett å sove mer når man allerede har sovet over et døgn.
Døgnrytmen min har mildt sagt vært helt på trynet de siste ukene, hvis man i det hele tatt kan kalle det en døgnrytme. For å prøve å rette den opp igjen sov jeg ikke natt til i går. Jeg gikk på jobb, lagde middag med Øystein og vi koste oss. Ideen var å prøve å holde meg våken til i ni tiden, men en gang mellom 6-7 sovna jeg på sofaen. Jeg kom meg opp i seng etter noen timer og sov lenge. Hadde jo tenkt at jeg vill våkne passe tidlig, men neida, jeg våkna halv ett! Jeg gikk ned, og der lå Øystein i sofaen og så på film i 16 grader. Oljeovnen stod på fult, men med -11 ute var den ikke nok, og Øystein hadde ikke orket å hente ved for å fyre. Plutselig var alt galt (var egentlig ikke noe som var galt), og jeg gikk og la meg i sengen igjen. Ville bare vekk fra alt det vonde. Jeg har to ting jeg tyr til for å holde tankene og følelsene på avstand, tv og søvn.
Øystein prøvd å få meg opp flere ganger, men jeg nektet. Hver gang jeg våknet til, kom de vonde følelsene  og jeg taklet det bare ikke, ikke i dag. I tillegg var det onsdagsmiddag hos mamma (hele familien møtes hos mamma for å spise middag hver onsdag) som jeg synes er så koselig. Blei og er fremdeles skikkelig irritert for at jeg ikke kom meg ut, men hadde nok ikke vært lurt å presse meg i denne situasjonen uansett.
Nå har jeg vært våken noen timer og jeg greide å holde det på avstand en stund, men så kom Øystein hjem fra fotball, og vi prata litt.
I disse dager er det akkurat tre år siden jeg ble sykemeldt for første gang, og det er vanskelig å se fremover og tenke på hvor jeg vil være om tre år.
Men når orker jeg ikke skrive mer, har hodepine etter all griningen så nå blir tven løsningen for å få alt litt på avstand. Håper morgendagen blir bedre, mamma har invitert meg med til sørlandsparken, kanskje ikke så dumt å komme meg ut litt...

litt redd...

Akkurat nå er jeg litt redd, redd for hvordan fremtiden ser ut, redd for om jeg noen gang blir helt frisk igjen, redd fordi jeg vet så lite om hvordan livet blir. Har tenkt en del de siste timene og lest en del om andres erfaringer med NAV og ME og det ser ikke lyst ut. Håper bare jeg kan få kranglet til meg lønnstilskudd i noen år til så jeg har en sjanse til å se hvor mye jeg greier å jobbe, og ikke minst så vi har økonomi til at Øystein kan fullføre studiene! Mister jeg lønnstilskuddet ser jeg ikke hvordan Øystein kan fortsette å studere..men vi krysser fingrene!
Er også veldig spent på når jeg får time på Haukeland. Min mor fikk bekreftelse på henvisning og time relativt fort(dvs ca 3-5mnd fra bekreftelsen), jeg venter fremdeles på bekreftelsen, men håper den kommer snart, og jeg håper jeg får time før sommeren, vil så gjerne få bekrefter/avkreftet om det er ME.

Nå MÅ jeg legge meg, vi er avlastere denne helgen og Øystein er ikke helt i form. Heldigvis står han tidlig opp i morgen, men det er under 7 timer til jeg må opp og bytte med han, og under 7 timers søvn er ikke nok for meg om dagen. I tillegg bruker jeg nok litt tid på å sovne i kveld, litt for mange uløste problemer i hodet...

Forresten, God nytt år! Håper for min del at det blir bedre enn 2009...