Savn...

Øystein er dratt til Bergen på førjulstur, og jeg savner han allerede...sitter og ser på tv og drarut tiden, vil ikke gå å legge meg helt alene. Det er bare for noen få dager, men de siste årene har jeg blitt veldig avhengig av han, er jo ikke så bra å være helt avhengig av hverandre, man må jo stå litt på egne ben også, og det er vel det jeg holder på med nå..komme meg på mine egne ben igjen. Det kjipeste er at tonen mellom oss ikke akkurat var den beste når jeg slapp han av på flyplassen, så nå har jeg det ikke så bra og sitter her helt alene. Men det hjelper faktisk litt å skrive her, kanskje jeg får ut litt av tankene så jeg slipper å ligge våken og tenke lenge før jeg får sove. De siste månedene har vært en skikkelig berg og dalbane! Stakkars Øystein som må være med, men ikke skjønner noen ting siden jeg ikke skjønner så mye og heller ikke kan forklare hva som skjer! Det å være deprimert er skikkelig forvirrende, spesielt når det kommer av at kroppen tror den er på kanten til å bli helt utslitt (igjen) og sender ut signaler jeg hverfall ikke skjønner. Okei, det var dagens klaging...Ha en fin førjulstid, og husk å bruke tiden på det som faktisk er viktig for deg, og ikke alle de andre tingene du har for dårlig samvittighet å si nei til...