Eg vil ikkje skriv dette, vil ikkje begynne på denne teksten. For eg vet allerede no at det kommer til å bli vanskelig, alle de vonde tankene og følelsene som kommer til å dukke opp.

Kveld etter kveld gråter eg meg i søvn. For når eg ligger der uten noe som kan holde konsentrasjonen så kommer det.

Følelseskaoset. Tankene. Angsten. Tårene.

Dagene begynner å bli like, sove 12 timer; våkne, gråte, mac, tv. Vært våken i 12 timer; gråte, sove. Prøve å holde tankene vekke, for då holdes også følelsene vekke.

Ka tanker som bringer de vonde følelsene spør du?

Tanker om fremtid, nåtid, fortid. Om sykdom, skuffelse, bitterhet. Om ekteskap, kjærlighet, forpliktelse. Om håp som forsvinner.

Om ikkje å være syk nok, om frykten for kor syk man må bli for å få hjelp.

Om drømmer og planer som svinner henn…

Om å ville så mye, men ikkje få noen ting til.

Om ektemenn som må se sin kjære  lide, men ikkje kunne gjøre noen ting.

Om vennskap som blir svakere og glemmes bort.

Om alt, og ingenting.

Om huset som skulle vært vasket og klesvasken som skulle vært tatt. Om alt som skulle vært ryddet og telefonene som skulle vært gjort. Om maten som skulle vært laget, brødet som skulle vært ute av fryseren. Om ansiktet som skulle vært vasket, og tennene som skulle vært pusset.

Men så vil ikkje kroppen mer…og tårene kommer igjen…

Eg vil sove, glemme, rømme fra alt det vonde…men så kommer tårene igjen…