Ved livets slutt...

Snakka litt med Øystein om økonomien vår, og kom plutselig på noen penger vi har gjemt vekk. Måtte bare sjekke at de var der jeg hadde lagt de, altså i bibelen min, hehe! Da jeg åpnet den lå pengene der akkurat som de skulle, men det lå også masse annet der.
Brev fra Øystein, bilder og litt andre lapper og notater. Begynte jo selvfølgelig å lese, og det var skikkelig koselig.
Da jeg gikk på ungdomsskolen begynte vi å lage et ark om hver person. På mitt stod det øverst: "Dette er Synnøve!". Videre hadde forskjellige folk skrevet ting om meg, positive oppmuntringer! Var utrolig kjekt å lese de igjen, det har jo gått noen år siden de ble skrevet, men det som ble skrevet er fremdeles veldig oppmuntrende!
Ble også minnet på alle kallenavnene mine:
Skilpadda, Synnis, Synsan, Sudnigudni, subben, Synna, Synve, Gudrun, Willa Wella Bortskjemt, krøplingen, Fru Johnsen, kengubarnet, Konemor, Konepone....
Jepp, kjært barn har mange navn! Sååå mange gode, morsomme og koselige minner som blir tørket støv av!

Men, tilbake til poenget, det første jeg leste var en sang jeg hørte for over 7 år siden. Historien rundt sangen får du her:

Tor Håkon Eiken, ungdomspastoren på Levende Ord, holdt en tale på et ungdomsmøte en fredagskveld om hva man får med seg til himmelen. Møtet begynte med at en kiste ble bært inn i salen, og denne sangen ble spilt:

Ved Livets slutt


Tekst&Melodi: Arvid Pettersen

La meg slippe å si ved livets slutt: Jeg skulle ha trodd på Gud
Jeg skulle ha fylt meg med Hans ord og elsket høyt Hans bud
La meg slippe å si ved livets slutt: Jeg skulle ha trodd Hans ord
Jeg skulle ha satt min lit til Ham den stund jeg var på jord

La meg slippe å si ved livets slutt: Jeg glemte at Han var der
Jeg skulle ha tenkt på andre ting enn penger mat og klær
La meg slippe å si ved livets slutt: Jeg skulle ha fulgt etter Ham
Underets Gud, Han som alt gjør vel, verdens redningsmann

La meg slippe å si ved livets slutt: Jeg skulle ha søkt Ham først
Jeg skulle ha løftet opp mitt blikk og sett den modne høst
La meg slippe å si ved livets slutt: Nå er min tid forbi
Jeg skulle ha tatt i mot Hans kall og ikke sløst bort min tid

La meg slippe å si ved livets slutt, den timen jeg skal hjem
Jeg skulle ha sett de forkomne får og brukt mer tid på dem
La meg slippe å si ved livets slutt: Jeg levde for meg selv
Det er litt sent å angre nå, på livets siste kveld

Jeg vil høre Ham si ved livets slutt: Du samlet deg skatter hos Meg
En stjerne i kronen for hver av dem som er her på grunn av deg
Jeg vil høre Ham si ved livets slutt: Min trofaste tjener, vel gjort

Bli med Meg og ta en titt på alt som er ditt bak denne port

Det som er spesielt er at jeg litt senere den kvelden fikk beskjeden om at min bestefar plutselig var gått bort. Jeg dro hjem og hørte på denne sangen om og om igjen sammen med mine søstre mens tårene rant. 

Det er virkelig verdt å bruke et par minutter av livet for å høre denne sangen:

http://www.youtube.com/watch?v=__mEScRM6ow

Mørke, mørke skyer...

Det første jeg gjorde når jeg stod opp var å grine...

Stod seint opp i dag. Sikkert fordi jeg hadde en anelse om hva som kom til å skje når jeg våknet. Lukket øyene på trass hver gang jeg begynte å våkne, underbevisstheten min skjønte nok at noe var i gjære.
For noe var galt, en svart sky hadde slått leir i hodet mitt...en stormfull sky.


Fordi Nav aldri er til å stole på.
Fordi jeg nettop kom hjem fra en fantastisk ferie som mine foreldre spanderte, og ikke greier å "leve" på den i mer enn 2 dager.
Fordi jeg ikke blir frisk.
Fordi ingen kan fortelle meg hva som er galt med meg.
Fordi jeg blir sendt fra spesialist til spesialist og de sier alle forskjellige ting.
Fordi jeg setter for høye krav til meg selv, for så å føle meg mislykket fordi jeg ikke greier det jeg vil.
Fordi jeg ofte blir sint på Øystein når han ikke har gjort noe galt.
Fordi jeg blir irritert på meg selv når jeg tenker på at det finnes mange som har det mye verre enn meg!
Fordi jeg ikke greier å jobbe og forsørge meg selv.
Fordi jeg sover så lenge på dagen at jeg ikke får sove på kvelden.
Fordi jeg ikke føler jeg har virkelige nære venner, noe som er mest min egen feil.

Fordi jeg har så mange drømmer jeg er redd aldri vil gå i oppfyllelse.

Fordi jeg sakte mister håpet om å bli frisk.

Fordi jeg er redd.

Jeg har sagt at dette er en blogg om hverdagen. Dette er min hverdag. Hardt og brutalt...

Det siste jeg gjør før jeg sovner er å grine...